Presten som ble misjonsfolkets professor

Med stor kunnskap, formidlingsevne og debattvilje 
ble Carl Fr. Wisløff en beundret og kontroversiell lederskikkelse 
i Kristen-Norge. Egil Sjaastad har skrevet biografi om ham.

Gjennom TV-debatter og oppslag i riksavisene ble teologiprofessoren kjent som forsvarer av konservativ evangelisk-luthersk lære. Han markerte seg mot samarbeid med katolikker, utfordret professor Jakob Jervells Jesus-forkynnelse og framholdt evig frelse og fortapelse som de to mulige utgangene av livet. I kirkelig sammenheng profilerte han seg med tillit til Bibelen som Guds ufeilbarlige ord og en tydelig vekkelsesforkynnelse.

– Grunntonen var synd og nåde, med stor glede over det vi har Kristus og samtidig et tydelig alvor, sier Egil Sjaastad som er dosent ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole.

«Forkyndelsen», som han uttalte det, var Wisløffs store hjertesak.

LES:Wisløffs skriftsyn og Menighetsfakultetet

Støttet statskirke

Profilen gjorde at han ble omfavnet i bedehusland, men til dels kontroversiell i akademiske teologiske miljøer.

– En del fagkolleger ble provosert og gikk ut mot Wisløff offentlig, sier Sjaastad.

Han understreker at bibelsynet og kirkesynet hos Wisløff ikke var det eneste som egget til motsigelse. Det ble også reagert på at han inntok en restriktiv holdning til økumenisk samarbeid som han mente førte til lærepluralisme, ikke minst i regi av Kirkenes Verdensråd, og sterk skepsis til «katoliserende» tendenser. Han var tilhenger av statskirkeordningen og kritisk til utbyggingen av den kirkelige rådsstrukturen.

– Han var skeptisk til om «kirken selv» ville stå fram med en klar profil, forklarer Sjaastad.

Da mente Wisløff det var bedre at statskirken besto, og at kristenfolket brukte mulighetene som lå i kontaktflaten denne hadde.

– Hva Wisløff ville tenkt i dag om trossamfunn innenfor Misjonssambandet og Indremisjonsforbundet, mener jeg det er umulig å svare på. Men samarbeid om åndelige tiltak med vranglærere ville uansett ikke ha kommet på tale, sier Sjaastad.

«Vi har en historisk eksistens, det er det leie med det», sa Wisløff. Han poengterte at det var umulig å løsrive seg fra at kirken gjennom århundrene har satt et sterkt preg på samfunn og kultur i Norge.

LES:Dagbladet anbefaler Wisløff-bok

Tett kontakt

Biografen mener at Wisløff fortsatt er aktuell og utfordrer til å tenke gjennom hva man står for som kristen.

– Jeg mener det er viktig at hans livshistorie og grunnholdning blir løftet fram igjen, sier Sjaastad.

Fra 1975 og fram til 1990-årene hadde Sjaastad som medarbeider og senere redaktør i Fast Grunn nær kontakt med Wisløff. Helt fra tidsskriftet ble startet i 1948, var Wisløff medarbeider der.

– Noen vil tenke at det vil være utfordrende for meg som sto ham såpass nær å skrive saklig og objektivt. Jeg har hatt konsulenthjelp for å unngå at den fordelen det er å ha kjent ham såpass godt, ikke skal bli en ulempe, sier Sjaastad.

Nærmere bedehuset

De siste tiårene av livet identifiserte Wisløff seg stadig sterkere med bedehusbevegelsen, og særlig Norsk Luthersk Misjonssamband og Indremisjonsforbundet. Fra barndommen hadde han imidlertid en noe mer kirkelig bakgrunn, og yrkeslivet begynte han som prest i et slumområde i Oslo, senere på Sørlandet.

Han var den første ansatte Norges Kristne Student- og Skoleungdomslag (Laget) og var initiativtaker til det som ble internasjonale studentorganisasjonen International Fellowship of Evangelical Students. Så ble han i 28 år ærer ved Menighetsfakultetet.

– I hele denne tiden lå Laget og Indremisjonsselskapet ham sterkt på hjertet. Men han ble mer og mer lavkirkelig, sier Sjaastad.

LES:Et lekmannsmøte med perspektiver

Popularisator

– Hvordan vil du beskrive mennesket Wisløff?

– Som alle ble han formet av sin barndom. Faren påvirket ham sterkt. Moren døde da han var fem-seks år gammel. En del har ment at dette preget ham mer enn han selv var klar over.

Sjaastad forteller at Wisløff gjorde seg bemerket med en sjelden hukommelse og intellektuell kapasitet som var kombinert med en viss rastløshet og beskjedenhet.

– Som pedagog var han glimrende og hadde en folkelig form også år han talte omsvært vanskelige spørsmål. Han fungerte bedre overfor hundre enn overfor ti. Sammen med dette går det en kompromissløshet som jeg beundrer Wisløff for. Han spurte ikke hvor mange som var enige med ham, eller hva som ville framkalle applaus.

At flertallet i lærerrådet ved Menighetsfakultetet åpnet for kvinnelig prestetjeneste, ble en medvirkende årsak til at Wisløff ga beskjed om at han ikke lenger hadde frimodighet til å representere institusjonen og valgte å slutte i 1975.

– Men konflikter om hans kirkesyn var enda mer avgjørende, sier Sjaastad.

Vanskelig rolle

Selv om Sjaastad har stor respekt og sans for Wisløff, ser han også at han også hadde sine begrensinger.

– Når han underviste i kirkehistorie, kunne han virke så suveren at motforestillinger mot hans egen tolkning ble avvist vel overlegent. Flere av mine kilder har bemerket at når man drøftet en sak som det var uenighet om, kunne han bli rastløs og bryte av. Dette var ifølge Per Lønning annerledes da han var rektor ved praktikum i 50-årene, sier Sjaastad.

Han mener at Wisløff noen ganger kunne være «vel konsekvent». Ved en anledning utfordret Sjaastad selv Wisløff offentlig på hans helt avvisende holdning til bruk av drama i kristen formidling.

– Ja, det gjorde han ofte. I en samtalebok jeg laget med ham, sa han at noen kanskje har fått gaven til å rykke ut og si ifra. Wisløff la til at han ofte hadde tenkt at denne oppgaven var vanskelig. Da tenkte han på seg selv. Han yndet ikke å rykke ut, men opplevde det som et kall, sier Sjaastad.

– Kona Ingrid var en stolpe i hans liv, en utrolig støtte – også i de mest turbulente tidene, legger han til.

LES:300 fulgte Wisløff til graven

Fremkalte lattersalver

Bekymring over tingenes tilstand og utviklingen i kristenheten preget Wisløff de siste tiårene.

– Da han var passert 70 år, var det med ham som de fleste at han ikke trådte fram med fullstendig nye ideer. Samtidig var den sterke forkynnergaven og gleden i evangeliet intakt. Han kombinerte oppgitthet over kirkebildet med en glad tro på Jesus, sier Sjaastad.

Han bemerker at Wisløff gjorde et kjempearbeid med den alternative bibeloversettelsen Norsk Bibel som kom i 1988 - det året han fylte 80.

Som foreleser var Wisløff kjent for å være vittig og slagferdig. Det var et mål å framkalle minst en lattersalve i hver forelesning, har en av døtrene hans fortalt. Også Sjaastad husker dette svært godt.

– På grunn av sin gode hukommelse hadde han mange anekdoter som passet til mange anledninger. Den humoristiske siden bevarte han også inn i alderdommen.

Historisk perspektiv

Når mennesker i dag leser Wisløff, tror Sjaastad at mange vil oppleve at visse standpunkter virker kontroversielle eller «håpløse». Det synes han bør mane til ettertanke.

– Utgangspunktet hans var hele tiden: Hva sier Bibelen? Jeg har selv opplevd det ransakende å jobbe med Wisløff.

Han påpeker at Wisløff som kirkehistoriker hele tiden så samtiden i et teologihistorisk perspektiv.

– Av Wisløff har jeg lært at uten kjennskap til kirkehistorie, er det veldig mye man ikke forstår. Å kjenne hans livshistorie og rolle på ulike arenaer i forrige århundre er med på å gi perspektiv på mange debatter som foregår i dag.