Narren og lorden
En dag gav lorden narren en kjepp og sa at han skulle beholde den til han traff på en større dåre enn ham selv.
Blant mine bøker har jeg en liten perle, en liten bok i omtrentlig A6-format, utgitt i 1933 på Hans Martiniussens Forlag i Bergen. Boken heter «Håndbok for reisen fra døden til livet», og «vil i klare bilder og ord vise deg hva Gud sier til deg personlig når det gjelder å vinne det evige liv», som det heter i forordet.
Den vesle boka er full av gode råd og gripende beretninger som peker på svært viktige ting med hensyn til livsreisen, slik en god reisehåndbok skal. I noen andakter fremover vil vi plukke litt fra denne boken.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
En av beretningene har fått navnet: Narren og lorden, og forteller om en engelsk lord som i sitt palass også hadde ansatt en gjøgler eller narr. En dag gav lorden narren en kjepp og sa at han skulle beholde den til han traff på en større dåre enn ham selv.
Ikke lenge etter ble lorden meget syk.
«Hvor skal deres nåde reise hen?» spurte narren. «Jeg skal ut på en lang reise», sa lorden. «Og når kommer deres nåde tilbake? Om en måned?» «Nei,» svarte husbonden. «Aldri!»
«Og hvilke forberedelser har deres nåde gjort for å nå målet for reisen?» «Ikke noen!» «Reiser deres nåde virkelig bort for alltid», sa narren, «uten å ha gjort noen forberedelser for reisen? Se her, ta min kjepp, for jeg skulle aldri ha gjort meg skyldig i en slik dårskap!».
