Han som tilgir synd

Vi frykter ikke Gud bare fordi han er streng og straffer synden, vi frykter ham også fordi han er den eneste som kan tilgi synd.

«Men hos deg er tilgivelse, så vi skal frykte deg» (Salme 130,4).

De fleste av oss har nok et minne om noe vi gjorde i barneårene som mor og far mente var galt.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I vår barnslige uforstand eller selvopptatthet krysset vi en grense hvor det ble konsekvenser. Etterkrigsgenerasjonen hadde gjerne hjemmeværende mødre som brukte fars autoritet til å holde disiplinen oppe i barneflokken. Bare vent til far kommer hjem og får høre om dette!

Som barn fryktet vi kanskje fars reaksjoner. Dessverre kunne dette skape et galt bilde av Gud Fader som den strenge og nådeløse dommer over synden, mens Jesus var snill og god og skjulte oss fra fars vrede.

Dette gudsbildet avspeilet ofte forholdet mellom loven og evangeliet i den klassiske, lutherske forkynnelsen. I dag er det færre som har et slikt strengt bilde av Gud.

Men vi frykter ikke Gud bare fordi han er streng og straffer synden, vi frykter ham også fordi han er den eneste som kan tilgi synd.

Hos ham er tilgivelsen. Når Jesus identifiserte seg i det jødiske samfunnet som en som tilga synder ga han samtidig signalet om at han var Guds sønn.

Bare Gud kan ettergi skyld og samtidig innfri lovens krav om straff for lovbryteren. Derfor burde vi frykte ham og elske ham. Han tilgir så gjerne den som ber ham om det – for Jesu skyld.