Dei er «nonner» utan kloster

Dei kunne ikkje tenke seg eit liv bak klostermurar, men trivst i sølibat og bønnefellesskap. Møt søstrene i Levanger.

Kvinnene har verken nonnedrakt på seg eller kloster å bu i. Berre ein giftering signaliserar at dei er «opptekne» og har avlagt evige løfter om fattigdom, lydnad og sølibat.

– Då ser det ut som at vi er gift. Det gir eit slags vern, seier Ulla Engel (63).

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I eit tilsynelatande normalt hus med stor hage i Levanger, bur ho og tre andre katolske kvinner i eit bufellesskap utanom det vanlege.

– Velkommen til oss, smiler Hanna Mersch (85) og inviterer inn i den romslege og heimekoselege stova. Kvinnene byr på te, kjeks og lefser.

Dei er i Levanger for å ta vare på den katolske forsamlinga og bidra i arbeidslivet. Tre av dei er frå Tyskland, mens Elisabeth Ok Re Lee kjem frå Sør-Korea. Dei er alle utsendte frå St. Bonifatius institutt i Tyskland. Det er eit såkalla sekularinstitutt, der kvinner som har via seg til Gud lever i eit fellesskap, samtidig som dei bur og jobbar ute i samfunnet som vanlege menneske.

Droppa klosterliv

Eit liv i eit nesten lukka kloster var ikkje noko for denne gjengen.

– Eg har vurdert det, men kunne ikkje tenke meg å leve i kloster, seier Hanna.

Det passar dei godt å ha ein vanleg jobb og bu i ei fellesskap midt i samfunnet, med liturgi og faste fellesbønar.

– Du får være ute i verda, nær folk og oppgåver i samfunnet, seier Hanna.

Dei har likevel god kontakt med klostra i området, særleg vitjar dei messer hjå munkane i Munkeby Mariakloster utanfor Levanger sentrum.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Kvifor ville de love å leve i søli­bat?

– Det er eit kall, akkurat som det å leve i kloster. At eg kom i kontakt med akkurat dette instituttet er litt livets veg. Du føler deg kalla av Gud, seier Ulla.

Ho var ikkje katolikk som ung, men då ho budde nær instituttet og vart kjent med fellesskapet konverterte ho etter kvart.

– Eg ville leve eit liv ­nærmare Jesus Kristus og vart trekt til ­instituttet.

Frå Sør-Korea

Det å vie seg til Gud blir gjort trinnvis for «nonnene» som ikkje skal leve i kloster. Dei gir først lovnad for seks år i tre omgangar, før dei gir såkalla evige løfter om å avstå frå sex.

Elisabeth kom heilt frå Sør-Korea etter at pateren som grunnla St. Bonifatius-instituttet vitja landet og etterlyste koreanarar.

Ho tykte det var spennande å kunne vere sivil og jobbe ute.

– Det hadde eg veldig lyst til, det er ingen som veit om du er via til Gud eller ikkje.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Etter tyskkurs og skulegang ved instituttet, avla ho løfte første gong då ho var 30 år. Ho blei sjukepleiar og var i Tyskland ei stund før ho var 16 år i Guatemala. I Noreg var ho først ei økt frå 1980 til 1985, og har ho budd her sidan 2002.

Ei veke med familie

No har kvinnene delt husvære, husarbeid og bønnetider i årevis.

– Korleis er det å bu i lag?

– Vi har våre diskusjonar, seier Ulla.

– Vi er menneske, smiler Elisabeth.

– Vi har våre sterke og svake sider, seier Hanna, som gav løftet første gang som 25-åring. Ho vart utdanna pastoralreferent og kateket, ein som assisterer sokne­presten.

Også kalenderen pregast av løftet dei har avlagt. Søndagar er dei på messe i kyrkja. Ein dag i veka er dei pålagt å ta fri, og ein dag i månaden er det «stille dag». Ei veke i året kan dei besøke familie i heimlandet, og har tre veker ferie som dei tilbringar på ein av basane til instituttet rundt om i verda.

Ulla understrekar at det blir skikkeleg kvalitetstid med foreldre når ho først har vore heime ei veke, til forskjell frå søsken med barn som berre blir nokre timar om gangen. Sjølv gav ho løftet første gong som 29-åring. Då var ho utdanna farmasøyt og blei så sjukepleiar. No har ho teke vidareutdanning innan demens og psykiatri, og er aktiv i demens­foreningen med å opprette tilbod lokalt.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Elisabeth som kjem frå eit anna kontinent, pleier å spare ei veke i året så ho får ein månad i lag med familien i Sør-Korea kvart fjerde år.

– Dei kjem med problem og spør om eg kan be for dei, seier ho.

Angrar dei?

Nesten ingen i Levanger veit at kvinnene faktisk er ein type nonner, eller «gudvia» som dei sjølv kallar det. Helst vil dei ikkje bli kalla nonner eller søstrer, og viser til katolsk kyrkjerett, sjølv om ein kan meine at dei tilhøyrer den kategorien. I kyrkjelyden er folk blitt klar over at dei tilhøyrer eit fellesskap, og kallar dei søstrer likevel.

– Vi er kvinner, smiler Ulla.

– Har de angra på valet om å bli «nonne»?

– Tvert i mot, seier Elisabeth.

– Eg har ikkje angra i det heile tatt. Eg ser eg har hatt ei personleg utvikling som eg kanskje ikkje ­ville hatt elles, og blitt sterkare som person, seier Ulla.

– Nei, eg har ikkje angra, men det er ikkje alltid lett å følgje ideal og det du har lova. Særleg i praktiske spørsmål, seier Hanna.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Dei vedgår at dei har sakna det å ha mann og barn.

– Du kan også sakne det at du ikkje har fridomen som ein har utan den type tilknyting. Vi tek omsyn til kvarandre og har våre pliktar, seier Ulla.

Skeptisk til tyskarar

Årsaka til at dei er i Levanger, er at dåverande katolske biskop i Trondheim, Johannes Rüth, i 1962 bad instituttet om folk til å drive sjukeheim og jobbe i den unge katolske kyrkjelyden i Nord-Trøndelag. På den tida fanst det berre nokre få katolikkar i fylket.

– Vi måtte leite dei opp mellom tusenvis av innbyggarar, minnast Hanna, som var mellom dei første instituttskvinnene som kom i 1964.

– Det fans ikkje ei katolsk kyrkje mellom Trondheim og Bodø. Biskopen ønskja at det skulle bli ei kyrkje og ein institusjon med sosiale oppgåver i Nord-Trøndelag.

Hanna blei styrar og jobba administrativt med to sjukepleiarar på det som blei St. Eysteins sjukeheim i Levanger, i tillegg til å bidra i kyrkjelydslivet og være sjåfør for prestane.

– Kva tenkte folk om å få tyskarar hit?

– Folk var skeptiske, ikkje minst til katolikkar. Men etter kvart fekk vi nær kontakt gjennom arbeidet med pasientane, seier Hanna.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Dei fekk også spørsmål om kvifor det kom misjonærar til eit allereie kristent land.

– Vi kjem til våre eigne og støttar dei, svarte vi.

Dei understrekar at dei likevel kan vere misjonærar i kvardagen, først og fremst i mellom­menneskelege relasjonar.

Ulla er oppteken av kva verdiar som styrar i jobbsamanheng.

– Vi hentar vår inspirasjon i bibel­lesing og bønn.

– Vi er menneske først, kristen så, seier Hanna.

Frå 57 land

Etter mange år vart drifta av sjukeheimen lagt ned i 1994. Søstrene starta då eit dagsenter med opp mot 25 brukarar på dagtid. Det vart nedlagt i 2005 fordi kommunen kutta i driftsmidlane. Dagtilbodet var nemleg ikkje eit lovpålagt tilbod, og økonomien var trong.

Framleis har katolikkane nokre tilbod i den tidlegare sjukeheimen, med torsdagskafé og aktivitetstilbod for demente og deira pårørande. Vidare er det språkkurs for innvandrarar og katekese – trusopplæring – for ulike alderstrinn.

– Det er veldig triveleg. Barn er så herlege, levande og sprudlande, seier Ulla.

Men med barn fødd i 57 ulike land, er ulik språkkunnskap ei utfordring å lage eit kjekt opplegg for alle.

Dei siste åra har også talet på katolikkar i området stege i takt med innvandrarar og flyktningar. Kvinnene føler at dei ikkje alltid strekk til. Dei skulle gjerne hatt endå fleire tilbod til innvandrarane i kyrkjelyden.

– Kyrkjelydsbygging har ­vore vanskeleg. Folk bur spreitt og kjenner ikkje kvarandre. Foreiningsarbeid er ikkje mogeleg, seier Hanna.

Bøn og ettertanke

No begynner dei å dra på åra, dei anonyme nonnene i Levanger sentrum. Hanna fylte nyleg 85 år. Ho ønskjer seg ikkje noko anna enn litt betre helse.

– Det er ryggen og beina, seier ho.

Men medsøstrene understrekar at den eldste i heimen framleis spelar orgel på kvar søndagsmesse og bidreg mykje i kyrkja for alderen.

– Ho står for blomster, ho ryddar og pleier å dra med presten til Namsos, ein av messestadene i den vidstrakte kyrkjelyd, fortel Ulla.

Kvinnene budde i beskjedne rom i sjukeheimen fram til 2006, før dei saman kjøpte eit toetasjes hus med kjellar og stor hage eit par minutts køyring frå Levanger sentrum. Der har dei kvar sitt soverom med seng og kontormøblar.

I kjellaren har dei innreia eit lite kapell, kalla oratorium, ein stad for bøn og ettertanke. Her tenner dei lys og ber tidebøner to til tre gongar om dagen. Roen senker seg når salmar og bøner leses i takt. Innimellom setningane skal det pustast inn og ut.

Himmelen er nærmare her i Noreg, tykkjer Elisabeth og viser til den vakre naturen.

Låg rekruttering

– Kva har de oppnådd gjennom alle desse åra?

– Vi har ikkje slike målsetningar. Vegen blir til medan du går, det er ein vinglete veg. Så har det vore stor utvikling frå vi kom. Kyrkjelyden har vakse med talet på innvandrarar. Unge veks opp og flyttar for å studere. Vi får vere medvandrarar på vegen, seier Ulla.

Dei blir oppmuntra av å høyre om fellesskap mellom unge, ofte i pinserørsla, som særleg i hovudstaden legg opp til eit år med bøn og samlingar, utanom jobb og seminar. Sjølv ser dei ikkje nokon langvarig horisont for sitt vesle bufellesskap.

– Det fins ingen rekruttering, dermed slit vi og kan ikkje ta nye oppgåver, seier Hanna.

Det er ikkje berre, berre å hente inn nokon frå den tyske basen heller, då språk er ei utfordring. I tillegg er få på basen under 60 år.

Dei trur sekulariseringa er ein årsak til at det er vanskeleg til å få unge inn i systemet.

– Og kanskje det er vanskeleg å gå inn i sølibat?

Dei drar på det.

– Det er meir rekruttering til klosteret på Tautra.

Mariaklosteret på Tautra ligg ein times køyring frå Levanger.

Akkurat no er kvinnene i stova mest opptekne av å få ein ny katolsk biskop på plass i Trondheim, noko dei ikkje har hatt på mange år. Oslo-biskopen har førebels ansvaret, men er ikkje like tett på.

– Vi treng eigentleg ein biskop i Trondheim som ser situasjonen i Nord-Trøndelag og den geografiske utfordringa vi har, seier Ulla.

Får skryt

Unn Madsø, administrativ leiar i Trondheim katolske stift, roser søstrene for deira årelange innsats ved sjukeheimen, yrkeslivet og kyrkjelyden i Nord-Trøndelag. Særleg peikar ho på Hanna Mersch som ei bærebjelke i heile kyrkje­lydslivet i Levanger.

– Dei har vore aktive og hatt ansvar for at det katolske kapellet på Stiklestad er i orden. Dei er veldig audmjuke og vil ikkje gjere noko vesen av seg sjølve, men er utrolig flotte menneske. Vi er så heldige som har nonner, seier Madsø, og viser til at det er fleire ordens­samfunn i området.

– Det betyr så mye for oss. ­Ordenslivet er vår kyrkjes skattkammer, med menneske som ­lever heile sitt liv i teneste for Gud. Det viser oss korleis ein kan leve. Sjølv om ein ikkje er ordensperson, men lever et sekulært liv, er dei til stor inspirasjon, så det er vi veldig takknemlige for, seier Madsø.