Annonse

Når er det ikke lenger noen bønn?
Hvis det er slik at sje­lens evige pine i hel­ve­te, eller i beste fall evige søvn, kon­tra him­mel­fest skal av­gjø­res ba­sert på et ja eller nei til Jesus; når er det man ikke len­ger kan skju­le seg bak det å være et inn­sikts­løst barn?

I for­bin­del­se med fil­men «Hell­bound?», som har blitt vist rundt om­kring i USA og omegn den siste tiden, om hel­ve­tes­tro kon­tra uni­ver­sia­lis­me via troen på en en­de­lig ut­slet­tel­se, har jeg grub­let endel over disse spørs­må­le­ne.

Det er ikke all­tid like lett å få klare svar i denne sam­men­hen­gen, så jeg håper noen av dere som tror på evig liv i hel­ve­tet for ikke-tro­en­de kan hjel­pe meg på vei mot opp­lyst­het.

Jeg har for­stått så­pass at det er slik at et ja eller nei til Jesus, eventuelt troen på Jesus Kris­tus som Herre og frel­ser, som av­gjør om hei­sen går opp eller ned etter siste hjerte­slag.

Og jeg har også hørt fra mange at det er et annet re­gel­verk for de som ikke har fått høre om Jesus i løpet av livet, for ek­sem­pel unåd­de folke­slag. Disse skal så vidt jeg har for­stått bli dømt etter sine gjer­nin­ger, i mot­set­ning til de andre, der gjer­nin­ger er helt uve­sent­lig, for av tro er vi frelst og av van­tro går vi for­tapt.

Det som også gjel­der for de aller fles­te er vel at om små barn, uten for­ut­set­ning for en per­son­lig tro, har en slags fri­bil­lett til Him­me­len (skjønt det er under 40 år siden et vest­lands­bede­hus hadde hånds­opp­rek­ning i for­hold til hvor­vidt mine døde og udøp­te søs­ken på 1,5 og 3 år nå var i Him­me­len eller Hel­ve­tet).

Det som er vans­ke­li­ge­re å finne ty­de­lig­het på er hvor­dan det for­hol­der seg for barn som er i grå­so­nen, som er på vei mot en per­son­lig tro.

En­kel­te barne­dåps­til­hen­ge­re vil sik­kert her si at det er dåpen som gjel­der, men hva da med barna som vokser opp i vok­sen­dåp­me­nig­he­te­ne?

Når er barna store nok til at det er deres tro eller van­tro som skal av­gjø­re St.Pe­ters «opp eller ned»

Og hva med men­nes­ker som av ulik grunn for­blir på barne­nivå, hva gjel­der sjels­ev­ner? 

Og hva med de som even­tu­elt har fått feil in­for­ma­sjon å for­hol­de seg til? For ek­sem­pel en for­kvak­let tro. Eller feil par for­eld­re, uten tro, som selv når du har blitt voksen yter så sterk på­virk­ning på deg at det er umu­lig å ta en helt egen av­gjø­rel­se? 

Når har man rett og slett de for­ut­set­nin­ger som trengs for at det ikke len­ger vil være noen «jeg var jo bare et barn/hvor­dan kunne jeg vite?» å gjem­me seg bak i møte med man­nen med ljåen? 

Det ville vært så godt å blitt fer­dig med alle disse grub­le­ri­ene en gang for alle.

Siste nytt: